
Side 88
ELEKTRONISKE GIVERE
Utviklingen har etterhvert økt behovet for avkjenning av
mange forskjellige typer objekter. Kravene til funksjonalitet,
eektivitet, driftssikkerhet og økonomi har også drevet
frem andre muligheter for detektering. Siden midten av
1960-årene har vi derfor hatt induktive og kapasitive givere,
fotoceller og ultralyd-detektorer, i tillegg til de rent mekaniske
signalgiverne. Vi har også fått strømningsvakter, trykkvakter,
vinkelgivere og mange ande spesialiserte givere å velge i for å
skreddersy overvåking og overføring av signaler.
Her skal vi beskrive de ulike typene givere i store trekk, og
vise typiske hovedbruksområder som avkjenning av nivåer,
temperatur, trykk, osv.
Avsnittet om induktive givere inneholder for øvrig mange mo-
menter som er felles for både induktive og kapasitive givere. Dette
er gjort for ikke å gjenta de samme opplysningene flere steder.
Prinsippskisse for oscillatorkretsen i en induktiv giver.
Induktive givere
Induktive givere brukes til avkjenning av ledende materialer.
En induktiv giver består av en
spole, en ferritkjerne, oscilla-
torkrets og utgangstrinn. Spolen
og kjemen utgjør tilsammen
den induktive delen i en LC-krets
som driver en oscillator, og
danner et elektromagnetisk felt
med svært lav energi - som regel
noen få mikrowatt - som stråler
ut fra giverens aktive overflate
med en frekvens på mellom 100
kHz og I MHz. Når et objekt av
ledende materiale kommer inn i
dette feltet oppstår det hvirvel-
strømmer i lederen som trekker
energi fra det elektromagnetiske
feltet. Objektet nærmer seg giv-
eren, og ved en bestemt avstand
trekker hvirvelstrømmene så
mye energi at oscillasjonen og
dermed magnetfeltet opphører.
Dette gir opphav til et enkelt
elektronisk signal - enten
oscillerer kretsen, eller den
oscillerer ikke. Denne informasjonen kan vi bruke som signal i
vårt system.
Avkjenningsavstand
Avkjenningsavstanden - det
vil si hvor nær objektet er før
oscillasjonen opphører -
avhenger av giverens form.
Styrken på magnetfeltet er
imidlertid avhengig av ferrit-
kjernens størrelse. Kort sagt
kan vi fastslå at en stor giver
har større kjerne, og derfor
lengre avkjenningsavstand.
Nøyaktigheten er imidlertid
svært høy, gitt at giveren
får operere innenfor 50-80 %
av avkjenningsavstanden.
Avstanden mellom punktene
for tilslag og fraslag kalles
hysteresen. Den sikrer en
stabil funksjon og hindrer at
giveren “preller” mellom punk-
tene. Dersom giveren skulle
operere helt i ytterkanten av
avkjenningsavstanden, kan vi
risikere unøyaktig avkjenning.
Ved valg av giver må vi derfor
ta hensyn til at giverens opp-
gitte avkjenningsavstand
bør være 20-50 % lenger
enn den egentlige avstanden
mellom giver og objekt.
Størrelse
I tillegg må vi ta hensyn til
størrelsen av objektet som
skal avkjennes. Den oppgitte
avkjenningsavstanden er ba-
sert på at objektet er så stort
at det dekker hele den aktive
overflaten til giveren. Hvis
objektet er mindre, ser til- og
fra slagskurven annerledes ut og avkjenningsavstanden blir
mindre. Hvis objektet i tillegg er sylinderformet, med ujevne
sider, kubisk eller liknende, blir avkjenningsavstanden enda
mindre.
Når objektet når et visst punkt
opphører oscillasjonen og
magnetfeltet forsvinner.
En induktiv giver inneholder en
spole og en ferrittkjerne.
Spolen og kjernen danner et
elektromagnetisk felt
Større givere har strøre kjerne og
lengre avkjenningsavstand. Av-
standen mellom tilslag og fraslag
for giveren kalles hysterese.
KORREKSJONSTABELL
Stål 1,0
Rustfritt stål 0,7
Aluminium 0,4
Kobber 0,2
Comentarios a estos manuales